Vennesla videregåendes egen Kåre Christofferens har gort det til en vane å hente hjem en verdensmestertittel hver høst.

Denne høster var intet unntak.

Nedenfor kan du lese Kåres egen beretning om de dramatiske episodene under årets verdensmesterskap for veteransyklister.

Vi bøyer oss i støvet og gratulerer!

Rapport fra VM for vet. i Østerrike

Etter 150 mil i en relativt langsomtgående campingbil var det en heller sliten syklist som ankom St. Johann søndag 19 aug.Men halvannet døgns stillesitting gjorde at kroppen bare verket etter å komme i gang,så jeg bestemte meg for å delta på Wilder kaiser bergpokal dagen etter.Det er en 12.5 km fellesstart opp til Griesner Alm  1024m o.h. Uka før VM arrangeres en rekke ritt,men dette er mitt favoritt ritt siden det i noen deler av løpa er utrolig bratt,spesielt siste 500m.Bare det å sykle opp på trening kreves at du må over syregrensa,og når du er kommet opp,velger ihvertfall jeg å gå ned igjen for å slippe å slite ut bremseklossene.

Rittdagen pøsregnet det,og ikke mer enn ca 20 stykk var møtt opp i min klasse,men alle så slanke og senesterke ut. Jeg bestemte meg for å gå hardt ut for å holde varmen.Vi går rett inn i en 15% stigning,og jeg la meg i tet og syklet så hardt jeg kunne uten å bli stiv.På toppen av første stigning etter 2 km var det bare en tynn sveitser som holdt følge,men han var det umulig å bli kvitt.Løypa er nå flat og litt nedover i 5 km,og svetseren lå limt til hjulet mitt og nektet å gå frem å dra.Tyske komandogloser hjalp heller ikke,men da jeg så han begynte å få Bjørndalen - slim rundt munnen,skjønte jeg han hadde mer enn nok med å holde følge.Ved 5 km igjen var han plutselig vekk,og jeg kunne roe tempoet litt ned.Herlig å sykle aleine det siste bratte hengetJeg kom i mål på 25 min , 1.28 foran en italiener på 2 plass. Sveitseren sprakk litt,men ble nr 3, ytterligere 20 sek. bak.

Dette rittet ga meg veldig mye selvtillit,siden tiden min var 15 sek raskere enn i fjor,og 8 beste tid totalt,50 sek bak bestetiden til vinneren i klasse 20- 29 år.

To dager etterpå var det klart for VM 20 km tempo. Jeg skulle starte kl. 10.33,og jeg hadde kjempet mot nervøsiteten allerede dagen i forveien.65 deltakere i klassen som kom både fra USA,Italia,Nederland;Sørafrika osv er ikke til å spøke med.Hadde jeg brukt for mye krefter på fjellrittet. ? Beina føltes temmelig slappe ut.Jeg hadde satt på syltynne silkedekk med lav rullemotstand,men begynte å bli dritnervøs for å punktere.Hva med forhjulet mitt? Jeg syntes det rullet forferdelig dårlig. 2 timer før start bestemte jeg meg for å bruke reservehjulet som hadde så slitte lagere at det syntes som å kunne rulle til evig tid.Jeg pumpet det opp i full fart,og innerslangen punkterte med et smell.Terrorangrep? Nei,men fullt kaos inne i campingbilen til gamle Christoffersen.Jeg jobbet og slet med å sette på nytt dekk og slange,og glemte å være nervøs.

1 time til start,og klar for oppvarming. Nå begynte jeg endelig å glede meg til å komme i gang.

Klar for start,og alle inntrykk fra omgivelsene rundt er blåst bort. Nå er det bare meg og sykkelen.Jeg var veldig fokusert på ikke å åpne for desperat for så å stivne halveis slik jeg gjorde året før.Her gjelder det å tenke arbeidsoppgaver og ikke resultater.Åpningen gikk bra. Jeg lå lenge med en konstant puls på 157. Jeg tror makspulsen min er 165,så jeg lå veldig nærme den uten å stivne særlig.Rett før vendemål er det en bratt kneik hvor jeg måtte reise meg i ramma for å komme opp.Satt jeg ikke på setet hele veien opp i fjor? Ikke bra. Negative tanker begynte å melde seg.Etter vending møter jeg Jan Brander litt for tidlig,en nederlender som jeg slo med bare 8 sek i fjor ,og han har satt ny verdensrekord på bane i år på 1 times sykling. Han startet 1.30 bak meg,og jeg møter ham vel tidlig .Hmm,vel,gi blaffen og tenk heller på å holde trykket oppe i pedalene ,må jeg si til meg selv.De siste 2 km er utrolig harde,og jeg har nok med å konsentrere meg om hvert tråkk. Jeg kommer i mål på 26.19.Ok,men i superform hadde jeg kanskje vært under 26.Neppe bra nok,tenker jeg,men ser på den elektroniske tavla at Brander er inne på 26.39 og er på 2.plass bak min tid.Så følger noen nervepirrende minutter .Ennå er det over en halvtime til alle i klassen er i mål,og jeg følger med på tidene som automatisk kommer opp hver gang en rytter suser i mål.En ny rytter på 26.50. Enda en på 26.47.Da det endelig er klart at jeg har vunnet,er det viktig å komme seg opp til obligatorisk dopingkontroll.Alle vinnere blir automatisk testet. Ryktene sier at i fjor ble 11 rytter tatt.Til og med i vet. klassene er det folk som faller for fristelsen til å jukse.Men juks finner sted på andre måter og.Under temporittet møtte jeg en kar i en sving som var laaangt over midtstreken .Han vant nok noen meter på det.

Samme kveld er det medaljeutdeling,flaggheising,Ja vi elsker,og masse bilder.2 gullmedaljer til Norge. Annie Haugli som nettopp satte ny norgesrekord på 20km tempo,vant klasse K 40-44

På lørdag var det fellesstart,og her har jeg ingen forhåpninger annet enn å ha det morro,og prøve å komme meg løs i et brudd med Brander for eks.Kort fortalt er det et ritt på 2 runder på tils. 78km,.Hver runde inneholder 2 relativt lange bakker som normalt ville gitt stort utslag. men med et felt på 100 kjøreglade personer er det veldig vanskelig å kjøre fra.Siste 25km er dessuten paddeflate,og hvert år jeg har deltatt har det endt opp med massespurt blant ca.45 - 60 ryttere.Dette ble og tilfelle i år,men underveis skjer det utallige bruddforsøk,og å ligge helt framme der og være med på det meste som skjer tar uhyggelig med krefter.Men denne gangen gikk det nesten bra.10km fra mål kom jeg i brudd med nederlenderen fra tempoen,og vi kjørte det vi kunne og fikk fort 50 m.En rytter til spurtet opp,og vi var tre.Han er  en spurtkanon fra Belgia,tidligere prof. ,og de sier han har 13 fellesstart gull i vet klassene. Han nekter selvfølgelig å gjøre noe,og nederlenderen blir plutselig heller ikke interessert .

Massespurt igjen,og 400m før mål har jeg kjempet meg til en plass i 3 rekke helt framme.200m til mål,og veien svinger slakt til venstre samtidig som det blir litt smalereJeg ligger helt inntil gjerdet i innersvingen,og det går veldig fort.Vi står oppe og spurter maks alle mann.Plutselig kommer en rytter seilende på tvers av feltet og lander rett foran meg.På impuls får jeg presset meg til høyre og lener meg skulder mot skulder med rytteren ved siden av meg.Tilfeldigvis er dette den andre nordmannen i feltet.Vi ungår med et nødskrik å falle over mannen i veibanen,kommer helt ut av rytmen ,men seiler i mål uskadde. Verre gikk det med dem som falt. I alt 4 ryttere gikk i bakken med fatale konsekvenser. Den ene,en rytter fra Tyskland,døde sansynligvis momentant.Tilskuere jeg snakket med etterpå sa at det så ut som om han brakk nakken da hodet traff fortauskanten. Ambulanse var umiddelbart på plass,og det ble prøvd gjennoppliving ,men uten resultat.

En  annen rytter knuste hofta. De 2 andre som falt kom mer eller mindre uskadde fra det hele.

Fremdeles er jeg skjelven når jeg tenker på det. Bare få cm. skilte fra det at jeg hadde havnet i asfalten og. Og jeg tenker på hvor ille det må være for familie og pårørende til ham som omkom.

PS. Den nevnte belgier som lå på hjulet vårt 10 km fra mål,tok spurten.Men ulykken må nok ha tatt bort mye av gleden med å vinne.På premieutdelingen var det ett minutts stillhet,og all underholdning i byen på kvelden ble avlyst.