| Giftig avfall |
English  |
| Status
Innvirkning Litteratur Takk |
|
|
GIFTIG AVFALL Den sterke økonomiske veksten de siste generasjonene har ført til en sterk økning i forbruket av vare og tjenester, og avfallsmengdene har økt tilsvarende. Det genereres cirka 23,5 millioner tonn avfall i Norge hvert år, hovedsakelig fra gruvedrift, bygg- og anleggsvirksomhet, industri og husholdninger. Avfall er kilde til ulike miljøproblemer. I tillegg overfører deponering av avfall miljøproblemer til kommende generasjoner. Utslipp fra deponert avfall kan skape forurensningsproblemer flere århundre etter deponeringen. Deponert avfall og tidligere tiders deponier med spesialavfall, forurenset grunn, forurensede sedimenter og forurensning fra nedlagte gruver, er viktige kilder til utslipp av klimagasser og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Utslipp av metan fra avfallsdeponier står for ca 12% av Norges samlede utslipp av klimagasser. Utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, støv og sure komponenter fra forbrenning av avfall, bidrar til den samlede luftforurensningen i byene. Deponering gir utslipp av næringssalter og andre stoffer, som bidrar til å redusere kvaliteten på lokale vannressurser og påvirker bruksmulighetene til friluftsmål som bading og fiske. Avfall er ofte en ressurs på avveie. I 1993 ble det vedtatt flere endringer i forurensningsloven for å legge til rette for en bedre avfallshåndtering. Blant annet ble avfallsreduksjon gjort til en del av lovens målsetting, og prinsippet om at forurenser skal betale, ble gjort fullt ut gjeldende for avfall. Nasjonale målsettinger for spesialavfall I stortingsproposisjon nr. 111 (1989-1990) om det videre arbeid med spesialavfall er hovedmålet formulert som følger: "Frem mot år 2000 må forurensingsproblemet knyttet til spesialavfall reduseres til et nivå som ikke skader helse og miljø. Avfallet skal utnyttes på en ressursmessig forsvarlig måte." I stortingsmelding nr. 44 (1991-1992) er regjeringens hovedstrategi for avfallshåndtering slik:
Sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av avfallet. I 1993 hadde Vennesla sammen med 422 andre kommuner (av 435) en ordning med mottak av spesialavfall. Dette tilsvarer en befolkningsdekning på 98%. Det er ca. 40 innsamlere av spesialavfall, dvs. virksomheter som henter spesialavfall hos avfallsbesitteren. I ca. 160 kommuner kan avfallet leveres til en betjent mottaksplass. Ca. 80 kommuner har miljøbuss, en mobil mottaksplass som kjører etter en egen rute. Ca. 250 kommuner har miljøstasjoner for spesialavfall fra husholdningene. I tillegg til innsamlerne, har ca. 50 bedrifter tillatelse til å tømme og rense tanker som inneholder spesialavfall. Noen bedrifter har tillatelse til å ta avfall i retur fra egne kunder. Aktørene som driver disse mottaks- eller innsamlingsvirksomhetene sender avfallet til et egnet behandlingsanlegg. Teknisk etat i kommunene kan opplyse om hvilke mottaksmuligheter som finnes i kommunen. Dert er ca. 50 norske bedrifter som tar imot spesialavfall for behandling. De kan ikke ta hånd om alle de typer som oppstår, så noe blir eksportert og noe blir lagret i påvente av at det etableres et tilbud. Behandlingsanleggene setter krav til kvaliteten på avfallet de tar i mot. Det kan være etter krav fra SFT, eller det kan ha med driften av anlegget å gjøre. Industri som behandler spesialavfall er underlagt strenge vilkår mht hva slags avfall de kan behandle, driftsforhold, utslipp, kontroll osv. Spillolje av god kvalitet blir brent som erstatning for fyringsolje i prosessanlegg med rensing av avgassene. Hvis kvalitetskravene overskrides, kan den ikke brennes i disse anleggene. Organisk spesialavfall, som maling, lim, løsemidler, råstoff til plast osv., energigjenvinnes ved bruk som støttebrensel i industri, hovedsakelig i sementovnen i Brevik. Det forbrennes ved høy temperatur og lang oppholdstid, slik at alle organiske forbindelser blir fullstendig destruert. Halogenforbindelser (fluor, klor, brom eller jod) i avfallet kan forstyrre prosessen. Visse tungmetaller, særlig kvikksølv og kadmium kan gi problemer med forurensede utslipp. Avfall som er reaktivt, er polymeriserende, har lavt flammepunkt eller er sterkt luktende, kan skape problemer ved håndteringen. Det er derfor meget viktig at det blir opplyst om alle slike egenskaper når avfallet leveres. Hvis avfallet ikke har noen slike egenskaper eller ikke inneholder tungmetaller, halogener osv., er det ikke påkrevet med noen fullstendig analyse av hvilke organiske forbindelser det inneholder. Organisk avfall i småemballasje som malingbokser, blir enten presset og forbrent i sementovnen eller eksportert til Sverige eller Finland for forbrenning der. Uorganisk spesialavfall, som syrer, baser, tungmetallholdige bad, slam eller salter, gjennomgår forskjellige forbehandlingstrinn som nøytralisering av syrer og baser, oksidering, utfelling før det deponeres. Ved innlevering av uorganisk avfall er det viktig å opplyse om det er reaktivt, hvilke tungmetaller det inneholder og eventuelt innhold av organiske forbindelser. Behandlinger av spesialavfall med forskjellige egenskaper kan gi langt høyere behandlingspriser, for eksempel innblanding av klorerte løsemidler i annet organisk avfall. For visse avfallstyper, for eksempel en del kvikksølvholdig avfall, finnes det for øyeblikket ingen behandlingsmuligheter. Slikt avfall blir lagret inntil videre. SLIK BEHANDLES RISIKOAVFALL, OGSÅ PÅ STØLEHEIA: Generelt om risikoavfall Risikoavfall genereres hovedsakelig fra sykehus, syke- og aldershjem, fødeklinikker, lege- og tannlegeklinikker, legesentere, helse- og sosialsentere, medisinske laboratorier, veterinærinstitutter og dyrehospitaler. Det genereres naturligvis også risikoavfall fra husholdningene. Risikoavfall er biologisk eller patologisk avfall som krever særskilt behandling av hensyn til smittefare, toksisitet, konsistens eller av etiske hensyn. Eksempler er:
Ved emballering av risikoavfall benyttes som oftest gul emballasje. Gul er kodefarge for smitte. Fylkeshelsetjenesten er blant annet ansvarlig for å føre tilsyn med helsetjenesten etter smittevernloven. Kommunehelsetjenesten har ansvaret for smittevernet på lokalt plan. Det finnes en rekke myter forbundet med risikoavfall. Ordet i seg selv gjør at vi er ekstra på vakt overfor den risikoen vi forventer er forbundet med avfall fra helsetjenesten. Det er derfor viktig at renovatør får informasjon eventuelt opplæring i hvordan man forholder seg til risikoavfall. Uvitenhet fører ofte til redsel og når vi er redde handler vi gjerne irrasjonelt. Det er derfor like viktig å vite hva som ikke fører til smitte, som å vite hva som fører til smitte.
Både i ADR regelverket og i forskrifter fra Arbeidstilsynet finnes det en mer eller mindre identisk klassifisering av smittsomme sykdommer. Begge er delt i fire kategorier. Kategori fire i ADR representerer høyeste risiko og kan føre til alvorlige sykdommer hos mennesket. Det kan være fare for spredning til samfunnet og det finnes vanligvis ingen effektive forebyggende tiltak eller behandling. Eksempler er "ebolavirus" og "Kongo- Krimfebervirus". Begge sykdommene vi sjelden støter på i Norge.
Hvis nevnte sykdommer finnes i samfunnet må det påregnes at de finnes også i den vanlige husholdingsavfallet. Det er først når pasienten skal behandles avfallet oppstår i helsetjenesten. Dog, når man først kommer dit er risikoen kjent. I helsetjenesten er der også en større konsentrasjon av personer som kan avgi smitte. Imidlertid hvis man ser den totale avfallsmengden fra f.eks. ett sykehus utgjør risiko avfall som kan medføre smitte en liten del av den totale mengden. Den "Danske veilederen om avfall fra helsetjenesten" er av den oppfatning at risiko avfall oppstår i de fleste tilfeller fra behandling av pasienter med sykdommer i kategori 1 og 2 med unntak av spesiallaboratorier. Problemene oppstår hvis risiko avfall blir levert sammen med husholdningsavfallet. Dette kan bl.a. kan føre til avrenning av smitteførende væske ved komprimering. Renovasjonspersonalet kan utsettes for stikkskader når sprøytespisser og skarpe gjenstander blir hengende fast i det maskinelle utstyret. Dyr kan dra smittefarlige stoffer ut av fyllplassen. Ved å etablere faste ordninger for mottak av risiko avfall vil dette være med på å redusere slike problemer. Arbeidsmiljøloven og ekstern håndtering av risiko avfall
Alle rutiner for håndtering, avhenting og mottak bør legges opp slik at arbeidstakeren ikke kommer i direkte kontakt med avfallet. Kan ikke kontakt unngås må man benytte tilstrekkelig verneutstyr, f.eks. hansker ,vernesko , munnbind. Disse forholdsreglene gjelder også ved vedlikehold og reparasjon av driftsutstyr som benyttes til transport o.l. av risiko avfallet.
I tillegg til ordinære rutiner kan det være lurt å utarbeide rutiner for hvordan man skal opptre hvis man kommer i direkte kontakt med risiko avfall. Dette kan blant annet bedriftshelsetjenesten hjelpe med. Alle offentlige og private renovasjonsfirmaer er pålagt å knytte seg til en ording med bedriftshelsetjeneste.
Link8 Dette reguleres av :
Faste ordninger for mottak av risiko avfall bidrar i like stor grad til at avfallet blir forsvarlig emballert. I forbindelse innsamling kan man etablere avtaler med både avfallsprodusenter og transportører som sikrer at avfallet er forsvarlig emballert og merket. Er avfallet klasset i Adr finnes det klare retningslinjer for hvordan avfallet skal være emballert og merket. Transportdokumenter, emballering og merking er avsenders ansvar.
All emballasje som skal benyttes til frakt av farlig gods iht. ADR skal med få unntak i tillegg være typegodkjente og merket med symbolet UN etterfulgt av produksjonsspesifikasjoner. I Norge er denne oppgaven delegert til Det Norske Veritas på vegne av DBE. Direktoratet for brann og eksplosjonsvern. Risiko avfall som faller inn under ADR regelverket skal være merket med følgende fareseddel, og avfallets UN nr. Beholderne bør av hensyn til arbeidstakeren ikke være for tunge, og de bør velges ut med tanke lasting, lossing og på endelig destruksjon. Skal avfallet forbrennes må man for eksempel ta hensyn til forbrenningsanleggets innmatingsmekaninmer til ovnen.
Link9 Flere og flere kommuner går nå i gang med å innføre abonnementsordninger eller faste hentordninger for risiko avfall. Hvis det i din kommune ikke finnes noe innsamlingstilbud eller egenbehandling leveres risikoavfall trolig sammen med annet husholdningsavfall til fylkesmannen unntatt denne typen avfall fra flyplassens konsesjon.
Mottak for deponering Risiko avfall som blir uskadeliggjort som smittekilde ved varmebehandling eller deformert slik at det ikke kan gjenkjennes kan med få unntak leveres og behandles som vanlig husholdningsavfall. Enkelte helseinstitusjoner desinfiserer potensielt smittefarlig avfall ved bruk av autoklavering varmluftsdesinfektor eller mikrobølgedesinfeksjon slik at avfallet uskadeliggjøres som smittekilde, før det blir sendt til kommunal fyllplass eller brent. De kommersielle systemene for autoklavering er utviklet i USA. De kan plasseres utendørs og komprimerer avfallet som automatisk blir overført til en avfallscontainer. Systemer for mikrobølgesdesinfeksjon er utviklet i Tyskland mens systemer for varmluftsdesinfeksjon er utviklet i Sverige.
Link10 Sentralsykehusene og noen få kommunale forbrenningsanlegg mottar og destruerer risiko avfall ved forbrenning. SFT gir konsesjon til forbrenning av avfall fra helsetjenesten hvor utslippskrav defineres. Ettersom dette er ett tema for neste foredrag går ikke nærmere inn på forbrenning. Link11 Når risiko avfall blir implementert i spesialavfallsforskriften skal avfallet på samme måte som annet spesialavfall deklareres. Norsas arbeider med å forenkle deklareringsrutinene, og kanskje er dette på plass når risiko avfall må deklareres. Inntil videre anbefaler vi at risiko avfall registreres inn/ut i egen mottaksjournal, fordelt på avfallsprodusent, BAK kode, type, mengde og destruksjonsanlegg. Det presiseres at dette er en anbefaling med hensyn til internkontroll og/ eller kvalietssikringssystemer. |
|