Kulturhistorie  - Vennesla 2000

eng.gif (1520 bytes)
English version

Home Page   |  About city  |   About this report  |   The CEROI network  |   FAQ  |   Search   |   Feedback   |   Links  |   Map

 

Fabrikkarbeideren

Lutende rygger på vei mot fabrikken. Skikkelsene tegner seg mørke mot den lyse vårmorgenen. Gruppevis går arbeiderne en ny arbeidsdag i møte. Tunge steg. Taushet. Lyden av subbende føtter. Arbeiderbrakkene ligger bak dem, mørke og ruvende. Stanken fra doene blander seg med røyken fra fabrikkpipa.

Den første gruppen med menn har nådd frem til porten. Motvillig lar den seg åpne. Lyden av metall mot metall skjærer arbeiderne i ørene.

Stemplingsuret. Finne navnet sitt i stativet til høyre - stemple - sette det på riktig plass i stativet til venstre. Inn til maskinene. Støyen som nær driver nykomlingene fra vettet, blir knapt nok enset av de eldre.

Går hver til sin oppgave for å avløse en arbeidskamerat som har jobbet siden 3 i natt. Tar straks til på oppgaven. Kontrollerer papiret som kuttes av maskinen. Arkene skal være hvite og blanke, kantene skarpe. Rull på rull spys ut av maskinen. Ny rull - hvite ark, skarpe kanter. Ny rull igjen. Hvite ark, skarpe kanter. Så - når klokka ringer - endt arbeidsdag. Arbeiderne blir avløst av nye lutende rygger - et nytt skift. Hjem - spise - sove. Også : en ny arbeidsdag. Jobbe - spise - sove. En evinnelig runddans.

Det har vært farens liv i snart 40 år nå. De to dagene han har hatt fri mellom de ordinære skiftene har gått med til arbeid på huset eller ekstraskift. Jobbe - spise - sove. Det er det faren ønsker for ham også. Arbeid på Hunsfos - leilighet i brakkene. Jobbe. Spise. Sove. Det er dette han er oppdratt til. De er en arbeiderfamilie, så hvilke andre muligheter finnes det? For faren: Ingen. For ham: Tusenvis. Millioner av andre muligheter. Der er så mye han ikke vet, så mye han vil lære….. Videre utdannelse. Faren hadde tygd på ordet og så spyttet det ut som om det var hestemøkk. Videre utdannelse? Hva skulle han med det? Han, som takket være sin fars innsats var sikret fast arbeid på Hunsfos! I stedet for å fly omkring og fable om universiteter og skoler, burde han ikke heller være takknemlig for muligheten han hadde? Var en først ansatt ved Hunsfos, behøvde en ikke bekymre seg for verken lønnskutt eller oppsigelser!

Men livet må da ha mer enn trygghet og fast jobb å tilby! Så mye mer å forstå, så mye mer å lære… Han kan ikke bli en av de lutende ryggene på vei til og fra fabrikken. Spise - sove - jobbe. Kan ikke. Må få faren til å forstå det. Må få faren til å forstå hvor mye mer som venter ham der ute. Så mye mer enn skiftarbeidet på Hunsfos. En hel verden!

Han har lyst til å bli lærer. Når han lukker øynene, kan han se for seg forventningsfulle barneøyne lyse mot seg idet han kommer inn i klasserommet og går mot kateteret. Lyden av kritt mot tavla og spinkle barnestemmer som synger «Hver dag er en sjelden gave»…. Eller kanskje han skulle bli arkitekt? Eller lege? Ingeniør? Han vet ikke. Men han vet at han ikke hører til på Hunsfos.

Faren vil vel ikke se det. Det eksisterte aldri noe alternativ for ham, og sånn skal det fortsette. Slektsledd etter slektsledd. En evig runddans. Generasjon etter generasjon. Sønn etter far. Men ikke denne gutten! Han må få fortalt faren om drømmene sine. Nei, det er mer enn drømmer: Planene sine. Han må fortelle faren om planene sine. Han får godta dem eller la være. Fabrikkarbeider blir han aldri.

Det slår i døra - faren er hjemme. Han virker glad - plystrer til og med idet han går inn på kjøkkenet. Han skal si det nå. Gutten går mot kjøkkenet. Det er fredag og lønningsdag, og faren teller innholdet i posen. Han blir var gutten som står og henger i dørkarmen, ser opp og smiler:- Sett dæ. Sønnen åpner munnen, men noe får ham til å holde inne. Faren fortsetter:- Æ he fått beskjed frå ledelsen når det gjelle jobb te dæ. Det utdannelsels-greian, det…. Ja, det blir det ikkje no a’ aligavel.

Gutten reiser seg sakte og går lutende mot døra. Som en arbeider mot fabrikken.

 


Maries sang

Marie fødtes i nittenhundre
på husmannsplassen på Fenestad
Det hun beretter vil nok forundre
de fleste unge i Vennesla.
Hun kan fortelle om andre tider
om pengemangel og husmannskår.
Om arbeidsløshet og harde strider
om folk som kjemper og sammen står.

Maries far var til gagn og nytte
var fagforeningens sterke mann
Som mange den gang han måtte flytte
fra slekt og venner til fremmede land
Han kom fra Sverige, fikk husmannsdatter
fikk jobb på Vigeland, slo seg ned
Hva unge venndøler ikke fatterer
hva de hadde å slite med.

For husmannsplassen den eide andre
Maries plass eide engelskmenn
Da bestefaren fikk lov å vandre
så hadde eierne rett til den.
Men bestemora ga ikke etter
I 1909 i en kritisk stund
«Nei aldri navnet mitt her jeg setter
som skiller meg ifra gård og grunn».

En mørkkledd mann kom på brukets vegne
- Marie minnes det øyeblikk
-Ba bestemora å undertegne
Marie minnes det svar han fikk
Hun minnes arbeidsfolkets hjelp og støtte
de stilte opp for de ville si
At nei - de måtte slett ikkje fløtte
fra det de hadde lagt sjela i.

Så kom problemet å skaffe penger
for Fenefolk var det ikke lett
Nei, banken strakte seg ikke lenger
gav ikke lån til en svensk av ætt.
Da skjønte ordføreren fra AP
at han ble nødt til å gripe inn
For plassen skulle de ikke tape
han berga den med ein symaskin.

På husmannsplassen Marie sitter
forteller mangt ifra svunnen tid
Når hun på Vigelandspiban titter
da farer minnene fort forbi
Hun vet vår velstand er bygd på strevet
til de som sloss for rett en gang
Det som hun står for og har opplevet
Ja det er blitt Maries Sang.

Kari Kosberg.