| Livet i arbeiderboligene
Sosiale skiller
Tidlig i dette århundret var de sosiale skillene i bygda stor. Arbeiderene og
funksjonærene ved fabrikkene holdt god avstand fra hverandre, også geografisk.
 Arbeiderene ved
Hunsfos-fabrikker bodde i egne brakker på Graslia, her var det 8 "små" brakker
og to 14-familiers brakker. De fikk i løpet av 1920-tallet innlagt vann, men klosett
manglet. Brakkene var en populær plass å bo, og det var et steg opp og holde til der.
Funksjonerene og arbeidsformene ved Hunsfos bodde, med få unntak, på selve Hunsøya, og
det var ingen sosial omgang disse to gruppene imellom. Det eneste var barna som stort sett
gikk på Hunsfos skole.
Også ved Vigeland Bruk var skillet mellom funksjonærene og arbeiderne stort.
Arbeiderne bodde også her i brakker, enten i "Rødbrakkene" eller i
"storbrakkene". Rødbrakkene kom først (1907), det ble bygd 10 slike, og de
rommet to familier hver. Etterhvert kom også storbrakkene, disse med innlagt vann og
klosett, men Rødbyen var, selv om de ikke hadde vann og klosett, likevel de boligene som
ga høyest status. Mye grunnet utearealene hvert hus hadde og det at kun var to familier
som delte hus, og begge familiene hadde hvert sitt kjøkken. Tre av rødbrakkene var
forbeholdt arbeidsformene og deres familier, og disse disponerte hele huset.
Barna av arbeiderne gikk på Vigelands Bruksskole, men en del av funksjonærbarna gikk
på Riksmål-skolen.
Funksjonærboligene var store og med både innlagt vann og klosett. Arbeiderene hadde
stor respekt for funksjonærene. Kom en funksjonær gående skulle man bukke eller neie og
hilse, men man kunne ikke være viss på å få en hilsen. Direktøren kunne foreksemper
ikke snakke med arbeiderene selv, han gav sin beskjed til en ingeniør, som gav den videre
til en arbeidsformann som igjen gav beskjeden videre til "arbeiderene".
 
Vigeland ca. 1920. Foto lånt av Gerda Haus
Klikk på bildene, så får du se en større versjon.
Livet i "Rødbyen"
Rødbyen blir det kalt, boligområdet som ligger øst for Vennesla jernbanestasjon.
Boligområdet stod for fall under "jappetiden", men heldigvis - noen få
ildskjeler fikk i siste øyeblikk berget byggningene før området ble rasert. Dermed er
et karakteristisk boligstrøk bevart for ettertiden. Navnet Rødbyen er ikke særlig
gammelt, det ble tatt i bruk under bevaringstiden.
Strøket har sitt særpreg, ved ett unntak er alle husene like, og med den opprinnelige
rødfargen og sin spesielle stil er de et egetartet trekk i bygdebilde.
Den lille husklyngen med den bypregede regulering har sammen med innbyggerene som en
gang bodde her, sin egen spennende historie. En vesentlig betingelse for å kunne bo i
Rødebyen var at familiens overhodet arbeidet på Vigeland Brug. Det bandt beboerne sammen
i en felles skjebne knyttet til fabrikkens ved og vel. Gikk fabrikken på fullt ble
hverdagen stabil og forholdsvis trygg. I nedgangstider når etterspørselen på fabrikkens
produkter sank, ble det innskrenkninger og lediggang for arbeidstakerne. Beboerne hadde
likevel tak over hodet, men den enkelte måtte streve hardt for å få endenen til å
møtes.
Folketallet har variert noe opp gjennom årene avhengig av familiens størrelse. Det
fortelles at i enkelte perioder var det opptil 75 mennesker som bodde her samtidig.
Historien om Rødbyen går tilbake til 1896. For hundre år siden var det eierskifte på
Vigeland Brug. Engelskmannen Haukshaw kjøpte Vigelandhovedgård med tilligende
herligheter som det heter. Gården omfattet sagbrukene, jordeiendommen, skogene og
lakserettighetene. Elektrisiteten, den nye kraftkilden, gjorde sitt inntog. Det ble mulig
å omforme vannkraften til elektrisk energi og transportere den over lange strekninger.
I 1907 begynte anlegget på fabrikken. Samtidig startet byggingen av de første
boligene på Nødingstykket. Det ble først satt opp en brakke. Denne ble brukt som bolig
for tømmermennene. Det er det første huset på venstre side øst for jernbaneovergangen,
og som skiller seg litt ut fra den øvrige bebyggelsen. Folk flest var ikke bortskjemte
når det gjalt boligforholdene. Sett i forhold til dette ble arbeiderboligene betraktet
som luksuriøse
Brakkene i Rødbyen ble delt mellom to familier, en familie oppe og en nede. Hver
leilighet bestod av tre rom og ett kjøkken. Husleia var lav også sett ut fra samtiden,
bare krone 8 pr. mnd. Til gjengjeld måtte leieboeren se til vedlikeholdet, men bedriften
betalte matrialene.
Livet i gata
Nesten alt er som før i gata, bare veien er annerledes. Da Sørlandsbanen kom i 1938,
ble sporene på stasjonsområdet forlenget. Atkomstveien ble lagt noe lenger syd.
Opprinnelig gikk Røllandveien den som i dag heter Daleveien, rett fram, krysset
Setedalsbanen og riksveien og forsatte mot Vigeland Brug. Veien som går mellom
husrekkene, Bjørkeliveien, "gata" som den blir kalt, var en blindvei. Derfor
var det ingen gjenomgangs trafikk og gata var en trygg lekeplass.
Om høsten fikk beboerne i Rødbyen av og til besøk av "eplemannen" fra
Sødal. Han kom med hest og vogn. Han gav godt mål. Det luktet herlig av modne epler.
Barna ble alltid stående ved vogna for å nyte synet og kjenne duften.Dersom han var i
godt lune og i tillegg gjorde god handel med fruene i Rødbyen, hendte det et gratis eple
på oss som hang rundt vogna. Da vi ble større dro vi til Ålefjær for å kjøpe epler,
sier Betsy Hauge.
Ut i den "store verden"
Før barna begynte på skolen var Rødbyen deres verden. Her forgikk leken, og her
hadde de alle sine venner. Hver dag var full av spennede intrykk. Det var tre skoler i
umiddelbar nærhet for barna i Rødbyen, men siden deres foreldre jobbet på Vigeland Brug
skulle barna gå på bedriftens skole, Vigeland Brugsskole, eller på den private
Riksmålsskolen. Gikk man på Riksmålsskolen måtte man ha gymnastikk og formingsfagene
på Hunsfosskole som lå inne på selve Hunsøya.
Badeliv i Sommerkilen og Skjeddevannet
Når det ble skikkelig sommer badet barnai elva. De pleide å bade i Sommerkilen. Det
er den kilen som ligger ovenfor Vigelandsfossen i Halland, rett nedenfor husmannsplassen
Hannevika. Når våren og sommervarmen kom tidlig og når de ikke kunne bade i elva dro
mange til Skjeddevannet. Da måtte de ruste oss skikkelig ut både med niste, badetøy og
annet nødvendig utstyr. Veldig slitsomt, men kjempe morsomt, som Betsy Hauge forteller
til Vennesla historielags blad.
De vanskelige 30-årene.
Gjennom den første halvdelen av 30-årene var det trange tider for mange i Vennesla.
Det var stadig innskrenkinger på begge de store fabrikkene. Arbeiderne fikk til en avtale
med fabrikken som gikk ut på at arbeiderne skulle dele arbeidstiden mellom seg etter et
slags tørnsystem. Kommunen satt i gang noe nødsarbeid, men det var sterkt prioritert.
Arbeiderne ble bare tildelt ett familiemedlem og bare to dager pr. uke. Lønnen var 2,50
pr. dag. Ingen hadde bruk for noen ledige hender sliksituasjonen var. For mange ble det
den ydmykende løsning å vandre til fattigkassen for å be om hjelp.
En tur på strøket
For 60 år siden var Vennesla sentrum ved Vigeland stasjon. Vårt lokale "Carl
Johan", "Striden" som vi kalte den, strakte seg fra "Doktor
svingen" til Vigeland stasjon. I bygget til Thorkild Haus var det ei gotterisjappe.
Siden fikk Arthur Coldal sin kiosk ved siden av bedehuset. Av og til var det et omreisende
tivoli som holdt til på "Haussletta" omtrent der som bilverkstedet står i dag.
Dette var litt om livet på Vigeland og i Rødbyen. I dag er de som vokste opp i
Rødbyen på denne tida gamle, og har for lengst flyttet til andre plasser, men de fleste
ser tilbake på tida i Rødbyen med stor glede.
Til toppen
|
